Noen kaller dem haier, andre pirater. De er mennesker som tar domener som andre har bruk for. Ikke fordi de har planer om å benytte dem selv, men for å drive pengeutpressing.
La oss kalle dem ved deres rette navn: Domenedrittsekker.
Norske myndigheter har via Norid lagt til rette for at de skal kunne drive sin råtne virksomhet ganske uforstyrret, mens du og jeg må betale mange tusen kroner for noe som egentlig skulle kostet en liten slant.
Hvordan kunne det skje?
Mitt møte med denne «bransjen» startet da jeg fikk ideen til et nytt nettsted. La oss kalle det «grum.no». Jeg sjekket med Norids Whois-base og fant ut at nettstednavnet ville bli ledig i begynnelsen av mai. Så kontaktet jeg en registrar, altså en forhandler, og fortalte at jeg var interessert i å abonnere på «grum.no» når det ble ledig.
Folkene der var hyggelige de, men jeg stusset jo litt over at de visste hvilket domene jeg var interessert i når jeg ringte for andre og tredje gang. De hadde tydeligvis lagt det inn i systemet sitt og knyttet det opp mot telefonnummeret jeg ringte fra.
De rådet meg til å registrere en brukerprofil på forhånd, og jeg syntes de var ekstra forekommende da de fortalte at jeg burde stå opp ved 03-tiden for å sikre meg «grum.no» den datoen det ble ledig. Det kunne jo tenkes at andre var interessert.
Hvorfor skulle noen ønske seg dette spesielle navnet akkurat nå, tenkte jeg. Jeg hadde allerede registrert «grum.no» som firmanavn i Brønnøysundregisteret, det var jo ledig der. Og Norid, denne statlige instansen som har ansvaret for .no-domenene borger jo for seriøsitet.
Men da jeg åpnet Mac-en midt på natten og gned søvnen ut av øynene, lyste det hånlig mot meg: En svensk fyr med en postboksadresse hos et regnskapsbyrå på Lillestrøm hadde snappet nettnavnet noen sekunder før meg.
Hvordan kunne det skje?
Man er sjanseløs
Vel, de har sine metoder, disse karene, og som privatperson med gjennomsnitlig datakompetanse- og kapasitet har man ingen mulighet til å beskytte seg.
Domenedrittsekkene sjekker søk på nettet, for eksempel på Google. De følger nøye med på alle søknader om varemerkeregistrering. Og de lager skript og dataprogrammer som plukker opp interessante domener i det sekundet de blir ledige.
Det er i realiteten ingen som helst vits i å stå opp midt på natten for å konkurrere med dem. Man er sjanseløs.
Haiene/piratene har også stor glede av Brønnøysundregisterets liste over nyregistrerte virksomheter.
«Kunngjøringene kommer som regel ut på Internett nærmest umiddelbart etter at opplysningen er innført i Foretaksregisteret», kan man lese på Brønnøysundregisterets egne sider. Det skyldes visstnok EØS-regler, men i praksis betyr det at domeneoppkjøperne har fritt spillerom og klarer å komme i forkant av anstendige mennesker og firmaer som ikke aner hva som venter dem rundt neste nettsøk.
For - oi - der står det, når du søker på domenet som glapp, det du forsøkte å abonnere på for cirka 100 kroner året: «grum.no» er til salgs!
Det er bare å fylle ut et skjema hvis du vil kjøpe det.
Første prisforlangende: €1500.
Deretter en e-post med følgende beskjed:
«The owner of this domain changed their mind and want none less than €2000 to sell this domain name to you». Med andre ord: Eieren, som i virkeligheten er en ansatt hos registraren, har altså ombestemt seg.
Nå vil han ha 19 000 kroner, pluss 15 prosent provisjon.
Det aner meg at prisen vil stige.
Effektiv stopper for positive initiativer
«Min» domenedrittsekk sitter på et konglomerat av firmaer. Han eier tusenvis av domer. Etter at norske myndigheter fant ut at det var en god idé å la privatpersoner få kjøpe domener, kan de som jobber som registrarer også kjøpe domener som privatpersoner. Og videreselge dem til ågerpris.
Domenenavn er gjort til gissel. Man må betale den løsesummen som forlanges.
Rundt omkring i landet sitter det en rekke mennesker som har fått livsverket sitt ødelagt eller gründerideen knust. Domenedrittsekkene klarer å sette en effektiv stopper for positive initiativ som skulle generere arbeidsplasser og sunn næringsvirksomhet.
Ofrene kan jo sende inn en klage til Norids egen Domeneklagenemd, og håpe på medhold. Men det koster penger og det tar tid, og så må de kunne bevise at domenedrittsekken som tok nettstednavnet gjorde det i «ond tro».
Sjelegransking som juridisk prinsipp i data-alderen er ganske sært.
Regler modne for revisjon
Det viktigste for Norid - og norske politikere som har laget dette systemet - er konkurranse. De sier at det er «først-til-mølla»-prinsippet som gjelder. Likebehandlingen de også påberoper seg er illusorisk.
Tildelingsreglene for .no-domener ble vedtatt etter en bred offentlig høring i 2001. De er modne for en revisjon som kan hindre pirater og haier og drittsekker i å herse med oss.
For eksempel kan man kreve at det ikke er nok å ha en postboksadresse i Norge. Man kan innføre en tidsfrist for oppstart av virksomhet tilknyttet domenet. Flere har tatt til orde for å sette opp prisen betydelig slik at det blir mye dyrere å hamstre domener.
Man kunne lagt inn noen ekstra dager før offentliggjøring av nyregistrerte virksomheter eller søknad om merkevareregistrering slik at initiativtakerne hadde tid til å områ seg.
Og sist, men ikke minst:
Norid kunne informert om realitetene i denne skitne delen av internettverdenen. De kunne laget et regelverk som effektivt stenger domenedrittsekkene ute.
(Dette leserinnlegget ble først publisert i Aftenposten 20. juni 2017. Innlegget gjengis etter avtale med forfatter.)
